Norsk mat med asiatisk vri

Når du kjører i utrykningspolitiet blir det nødvendigvis noen overnattinger på hotell i løpet

av året. Og en del restaurantbesøk. Et trenet politiøye ser også en del som ikke er kriminelt, men noe gir en god latter.

Vi skal til Røros, Bergstaden Hotell. Det var ikke bare UP som bodde på hotellet. Et japansk reisefølge hadde også inntatt testauranten og benyttet seg av den omfattende buffeten. 

Vi har alle stått foran disse overdådige matbordene og funnet ett og annet som vi ikke helt visste hva var, og lurt på om vi skulle våge oss på ny og ukjent mat. Den Japaneren jeg ble sittende å studere var av den modige sorten som kastet seg over norsk mat.

 Av utvalget var det også oster i alle varianter.  ´Min´ japaner går bort til desserter og ost.  Han har valgt seg ut en som ser ut som en rund usprettet kake, og skjærer ut et stort kakestykke og legger på fatet sitt. Det er nå det blir interessant, for jeg vet noe som han ikke vet. Han tar en mugge vaniljesaus og heller over en brukbar mengde. Deretter går han tilbake til plassen sin for å nyte "desserten".  

Japaneren setter seg godt tilrette og forsyner seg med en  stor skje kake.  Etter å ha puttet kaka i munnen stivner fjeset hans.  Jeg humrer...Kakestykket hans er nemlig et megastykke gammelost. 

På en diskret måte tar han opp servietten og dekker halve ansiktet med den. Han reiser seg,  og haster med stø kurs mot toalettene.  Etter en stund kommer han tilbake og setter seg sammen de øvrige i sitt selskap.  Nå nøyde han seg med bare drikke.

Jeg er jo en svoren gammelostelsker, så jeg måtte selvsagt prøve ut den japanske varianten.

Jeg må si den smakte slett ikke værst.    

Det er makta som rår.....

Når du kjører hundepatrulje er du selvskreven til å yte bistand både i andre politidistrikter og til de mange lensmannskontorene rundt om på landsbygda. En sommer ble vi avgitt for å bistå under en laksefestival et sted på Fosen. Det var duket for stor fest på bygda og festlokalet var i ferd med å fylles opp da vi ankom. Et par timer senere var festen i full gang og det kan vel sies at det var god stemning. Vi oppholdt oss i nærområdet og gjennomførte promillekontroll. Alt forløp bra inntil "øvrigheta sjøl" dvs. lensmannen dukket opp. Han beordret oss inn i lokalet og ba oss sørge for ro og orden. Selv stilte han seg midt på gulvet i full mundur, med blankskjermlue og det hele. Bred benføring og armene i sida.

Vi var ikke de eneste som oppfattet dette som en sterk provokasjon og vi gjorde da også lensmannen oppmerksom på dette. Han var ikke videre lydhør for våre argumenter, så vi trakk oss utendørs. Selv valgte han å bli stående "på sin post". Det skulle vise seg at det tok ikke lang tid før vi måtte inn i heksegryta og foreta en redningsoperasjon.
Helt fra inngangsdøra måtte vi albue oss inn gjennom mengden av støyende, ravende dritings ungdommer som herjet sanseløst omkring. Ukvemsordene haglet over oss, og midt oppe i det hele fikk vi øye på lensmannen som var i heftig krangel med sikkert 10 personer samtidig. Vi måtte mildt sagt rive ham løs fra mengden og starte retretten.

Etter at vi hadde fått med oss lensmannen ut, vel og merke uten lue og en noe løsere slipsknute, deltok han i promillekontroll sammen oss. Dette utførte vi noen hundre meter unna lokalet, og tilbakemeldinger gikk ut på at "problemet" løste seg da politiet forlot festlokalet.


Vår fangst på laksefestivalen ble en lensmann, men vi fikk da feiret med et laksesmørbrød også.

Familietragedie.

Den kvelden jeg nå skal berette om skjedde for noen år siden. Vi hadde akkurat vært inne på stasjonen og hatt matpause og etterpå gjenopptatt vanlig patruljekjøring. Under slik kjøring cruiser du mye rundt i sentrum, alltid med et våkent blikk for uregelmessigheter, kanskje lovbrudd som er under oppseiling. Det kan være alt fra å observere rusmisbrukere som handler, et bilinnbrudd eller opptakten til slagsmål, samtidig som du speider etter stjålne biler eller etterlyste personer.Det spesielle med denne jobben er at du vet ikke hva de nærmeste timer og minutter bringer deg, hverken på godt eller vondt. I løpet av det neste kvarteret skulle vi havne midt oppe i en situasjon som skulle vise seg å ta år å legge bak seg, ja kanskje glemmer du det aldri.

Vi befant oss i Kjøpmannsgata da meldingen kom over politiradioen. Kjør til .............. i Trondheim. En mann hadde ringt politikammeret og meldt at han nettopp hadde tatt livet av kona si. Med blålys og sirener var vi raskt på stedet. Der ble vi møtt av "gjerningsmannen" som selv åpnet døra til oss. Han ba oss bli med inn i leiligheten og pekte mot kjøkkenet. Midt på kjøkkengulvet i en diger blodpøl lå en kvinne på ryggen. Hun hadde en stor slaktekniv stående i brystet, bare skaftet var synlig. Det var ingen tegn til liv.

Offeret viste seg å være en kvinne som bodde i nabolaget et sted jeg vaks opp i mine guttedager. Det ble en veldig spesiell situasjon å stå midt oppe i et slikt scenario og vite at du "kjenner" personen som ligger der. Kort etter ankom legevakta. Legen var en ung, uerfaren lege som aldri hadde vært på et lignende åsted tidligere. Det ga seg utslag i at han raskt måtte utendørs for "å lufte seg". Det er mange måter å reagere på i slike sammenhenger, men jeg tror legens reaksjon var sunn.


Etter å ha påsatt ektemannen håndjern, fortalte han kort hva som haddde skjedd. En liten uenighet hadde utløst det hele. I affekt under krangelen hadde han slått en stekepanne i hodet på henne med slik kraft at skaftet gikk av. Deretter hadde han brukt kniven. Mannen forholdt seg helt rolig og ble kort etter hentet av en annen patrulje.


For vår del ble det noen timer rapportskriving før man satte kursen hjemover for å få seg litt søvn før hverdagen innhentet deg igjen. Når slike ting skjer idag er det "debriefing" etterpå og tilbud om samtale med sakkyndig personell for å få utløp for tanker og følelser. Da dette skjedde var det fremdeles "John Wayne-syndromet" som hersket. Dvs. du skulle ikke vise følelser, det var svakhetstegn å prate om slikt. For min del kunne jeg oppleve følgende: en formiddag ved kjøkkenbenken hjemme, flere år senere, var jeg uheldig å miste et glass jordbærsyltetøy på gulvet slik at det gikk i stykker. Ved synet av syltetøyet på gulvet dukket straks "åstedsbildet" opp på netthinna.

Dette er desverre endel av politiets hverdag som vanskelig lar seg fjerne fra minnet vårt ved å trykke på "delete" knappen.

En uvanlig kiosk-kunde.

Som mange kollegaer har også jeg jobbet noen år i Tigerstaden. Et av de første oppdragene mine var å kjøre såkalt "Stor-maje" , en Ford Transit med ekstra oppbygd tak for å gi oss bedre arbeidsforhold i bilen,i Oslo sentrum. På dagtid gikk det stort sett ut på å tråle rundt i sentrum og plukke opp "daufyll" dvs. overstadig berusete personer, ute av stand til å ta vare på seg selv. Å plukke opp, var nok et riktig uttrykk.

De aller fleste hadde inntatt horisontalen, i parker og bakgårder, på T-banen, på Legevakta, ja til og med i rennestenen, for så å bli fraktet til nærmeste avrusingsstasjon. (Der ble vi ofte møtt av en ansatt som åpnet med å spørre klientene: "Har dem plaga dokker, har dem slått dokker"? At samme person i ettertid har blitt en dyktig og respektert politiker er morsomt å tenke på.)

Operasjonssentralen pepret oss kontinuerlig med lister over klagesteder, og det kunne til tider ble stressende å rekke over alt. Nå hadde vi hadde akkurat hentet en som lå bak Narvesenkiosken på Stortorget, og skulle haste videre til neste oppdrag.

Den nevnte kiosken hadde et takutstikk som jeg ikke registrerte før det var for sent. Da jeg startet opp og svingte monster-maja vår, hektet biltaket seg fast i kiosktaket. Vi hadde fått ekstra stor fangst, og trakk kiosken med oss. Plutselig var kiosken snudd en kvart omdreining. Skadene var ubetydelige , mens ansiktsutrykket på dama inne i kiosken var uforglemmelig.