Familietragedie.

Den kvelden jeg nå skal berette om skjedde for noen år siden. Vi hadde akkurat vært inne på stasjonen og hatt matpause og etterpå gjenopptatt vanlig patruljekjøring. Under slik kjøring cruiser du mye rundt i sentrum, alltid med et våkent blikk for uregelmessigheter, kanskje lovbrudd som er under oppseiling. Det kan være alt fra å observere rusmisbrukere som handler, et bilinnbrudd eller opptakten til slagsmål, samtidig som du speider etter stjålne biler eller etterlyste personer.Det spesielle med denne jobben er at du vet ikke hva de nærmeste timer og minutter bringer deg, hverken på godt eller vondt. I løpet av det neste kvarteret skulle vi havne midt oppe i en situasjon som skulle vise seg å ta år å legge bak seg, ja kanskje glemmer du det aldri.

Vi befant oss i Kjøpmannsgata da meldingen kom over politiradioen. Kjør til .............. i Trondheim. En mann hadde ringt politikammeret og meldt at han nettopp hadde tatt livet av kona si. Med blålys og sirener var vi raskt på stedet. Der ble vi møtt av "gjerningsmannen" som selv åpnet døra til oss. Han ba oss bli med inn i leiligheten og pekte mot kjøkkenet. Midt på kjøkkengulvet i en diger blodpøl lå en kvinne på ryggen. Hun hadde en stor slaktekniv stående i brystet, bare skaftet var synlig. Det var ingen tegn til liv.

Offeret viste seg å være en kvinne som bodde i nabolaget et sted jeg vaks opp i mine guttedager. Det ble en veldig spesiell situasjon å stå midt oppe i et slikt scenario og vite at du "kjenner" personen som ligger der. Kort etter ankom legevakta. Legen var en ung, uerfaren lege som aldri hadde vært på et lignende åsted tidligere. Det ga seg utslag i at han raskt måtte utendørs for "å lufte seg". Det er mange måter å reagere på i slike sammenhenger, men jeg tror legens reaksjon var sunn.


Etter å ha påsatt ektemannen håndjern, fortalte han kort hva som haddde skjedd. En liten uenighet hadde utløst det hele. I affekt under krangelen hadde han slått en stekepanne i hodet på henne med slik kraft at skaftet gikk av. Deretter hadde han brukt kniven. Mannen forholdt seg helt rolig og ble kort etter hentet av en annen patrulje.


For vår del ble det noen timer rapportskriving før man satte kursen hjemover for å få seg litt søvn før hverdagen innhentet deg igjen. Når slike ting skjer idag er det "debriefing" etterpå og tilbud om samtale med sakkyndig personell for å få utløp for tanker og følelser. Da dette skjedde var det fremdeles "John Wayne-syndromet" som hersket. Dvs. du skulle ikke vise følelser, det var svakhetstegn å prate om slikt. For min del kunne jeg oppleve følgende: en formiddag ved kjøkkenbenken hjemme, flere år senere, var jeg uheldig å miste et glass jordbærsyltetøy på gulvet slik at det gikk i stykker. Ved synet av syltetøyet på gulvet dukket straks "åstedsbildet" opp på netthinna.

Dette er desverre endel av politiets hverdag som vanskelig lar seg fjerne fra minnet vårt ved å trykke på "delete" knappen.