Usynlig radarfelle

Atter en gang er UP ute for å øke trafikksikkerheten for folk flest. Men ikke alltid går det helt som planlagt. En kald førjulsdag for noen år siden, et sted i Namdalen, hadde vi plassert ut radaren for å sjekke lovlydigheten blant lokalbefolkningen

Systemet fungerer slik at du monterer ei radarantenne på et stativ inntil vegkanten og så sitter du lunt og trygt inne i radarbilen og leser av instrumenter og registrerer overtredelser (og spiser en og annen smultring med cola til, men det har ingenting med denne saken å gjøre).

Men radaren er ikke trådløs. For at systemet skal fungere er man avhengig av å ha en gummikledd kabel mellom antenna og bilen du sitter i.

På dette stedet var det gang/sykkelveg mellom bilen vår og veien. Følgelig ble denne kabelen liggende på tvers av gangveien. Etter en times tid hadde det kommet endel nysnø og kabelen var nå helt skjult av snøen. Det var en svak helling på veien der vi sto, og det var en medvirkende årsak til at ting plutselig gikk i stå, bokstavelig talt.

Et stykke oppe i veien var det lokale S-laget plassert. Derfra kom ei eldre dame som hadde vært på førjulshandel. Hun kom på spark, og foran på sparken hadde hun montert ei stor pappeske som nå var full av varer. I tillegg hadde hun en bærepose på hvert av håndtakene. Akkurat slik som mormor i "mormor og de åtte ungene" ville ha gjort det.

I neste øyeblikk fikk vi en tydelig demonstrasjon av hvordan naturlovene virker. Da stålmeiene på sparken traff gummikabelen var det som å dra på håndbrekket. 'Mormor' for over sparkstyret og havnet på hodet i pappeska med matvarene.

Takket være at hun holdt lovlig lav hastighet fikk vi det hele i slow motion.

Nå hang hun med skjørtet og bena i været, og hun trengte hjelp. Jeg hoppet straks ut av bilen og løp bort til henne. Hun var aldeles uskadd, noe forfjamset ... men skjønte ingenting av hva som hadde skjedd. Der og da tenkte jeg at det var lurest å ikke gå i detalj om årsaken. Jeg vippet henne tilbake i stående posisjon, fikk stablet sammen matvarene, og hjalp henne tilbake i farta igjen.

Deretter fortsatte vi kontrollen som om ingenting hadde skjedd

Giske i farta! Utrykning til møte..

Politiet skal bevise både skyld og uskyld:

Leser i avisa at handelsminister Trond Giske har forflyttet seg raskere enn det som normalt er tillatt på E-18. Giske tilbakeviser anklagene fra TV-2 om at statsrådsbilen skal ha kjørt i 140 km/t. i 100-sonen. Hmm.... merkelig, ettersom Giske samtidig uttaler at han var opptatt i telefonen og ikke fulgte med på farten.

Sivil fartsmåling
I reportasjen sies det at TV2 reporterne filmet eget speedometer som viste 140 km/t. Noen ord om fartsmåling (og dette kan jeg noe om..): Dersom du ved hjelp av eget speedometer skal måle hastigheten på bilen foran så kreves det at du over en viss strekning holder en konstant avstand til forankjørende. Helst bør avstanden øke litt, noe som bekrefter at forankjørende holder større hastighet enn deg. Deretter må det så snart som mulig etter avsluttet måling, helst samme dag eller dagen etter foretas en speedometerkontroll av eget speedometer, enten hos NAF-stasjon eller ved hjelp av Laser. Det må heller ikke byttes dekk på bilen før denne testen utføres. Før en slik sak pådømmes i retten vil påstått hastighet på 140 km/t. bli redusert ganske betydelig. Det trekkes gjerne 5 - 10 km/t for å eliminere muligheten for misvisning på speedometeret. Så trekkes det ytterligere 5 km/t for at du kanskje tok innpå forankjørende.

Men med dagens teknologi kan omtrent hvermansen måle og dokumentere egen og andres hastighet. Hvis du med mobiltelefonens kamera videofilmer GPS måleren som viser hastigheten og samtidig ser bilen foran deg, så har du allerede et "bevis". Ennå litt tidlig å si hvordan retten vil vurdere en slik sak, men video-opptak utført med mobiltelefon av grov vold i gata er allerede fremlagt som bevis i straffesaker.

Trussel mot julenissen?
Ser i media at en fungerende UP-sjef antyder at kanskje var det et trusselbilde som lå til grunn for fartsovertredelsen med statsrådsbilen, og at det vil være vanskelig å få bekreftet dette i ettertid. Vanskelig å skjønne at noen skulle true en så jovial og rundhåndet person som Giske. Det måtte kanskje være å true ham tilbake til sin forrige statsrådpost hvor han konkurrerte med julenissen om å være godhjertet.

Men denne saken er jo langt fra enstående og sikkert ikke den siste. Både statsråder og lokalpolitikere har vært i lignende situasjoner tidligere, hvor noen har krøpet til korset mens andre har blånektet.

Uansett, det ER jo faktisk ikke Giske som er sjåfør, så han er fritatt for skyld, med mindre han har brukt sin myndighet til å overbevise sjåføren om at han måtte rekke et møte eller noe slikt. Men hans utsagn på TV2-nyhetene i kveld tyder på det motsatte. Så da var det kanskje bare sjåføren som fikk det travelt?

Jeg skulle vært der med laseren min...

Norsk mat med asiatisk vri

Når du kjører i utrykningspolitiet blir det nødvendigvis noen overnattinger på hotell i løpet

av året. Og en del restaurantbesøk. Et trenet politiøye ser også en del som ikke er kriminelt, men noe gir en god latter.

Vi skal til Røros, Bergstaden Hotell. Det var ikke bare UP som bodde på hotellet. Et japansk reisefølge hadde også inntatt testauranten og benyttet seg av den omfattende buffeten. 

Vi har alle stått foran disse overdådige matbordene og funnet ett og annet som vi ikke helt visste hva var, og lurt på om vi skulle våge oss på ny og ukjent mat. Den Japaneren jeg ble sittende å studere var av den modige sorten som kastet seg over norsk mat.

 Av utvalget var det også oster i alle varianter.  ´Min´ japaner går bort til desserter og ost.  Han har valgt seg ut en som ser ut som en rund usprettet kake, og skjærer ut et stort kakestykke og legger på fatet sitt. Det er nå det blir interessant, for jeg vet noe som han ikke vet. Han tar en mugge vaniljesaus og heller over en brukbar mengde. Deretter går han tilbake til plassen sin for å nyte "desserten".  

Japaneren setter seg godt tilrette og forsyner seg med en  stor skje kake.  Etter å ha puttet kaka i munnen stivner fjeset hans.  Jeg humrer...Kakestykket hans er nemlig et megastykke gammelost. 

På en diskret måte tar han opp servietten og dekker halve ansiktet med den. Han reiser seg,  og haster med stø kurs mot toalettene.  Etter en stund kommer han tilbake og setter seg sammen de øvrige i sitt selskap.  Nå nøyde han seg med bare drikke.

Jeg er jo en svoren gammelostelsker, så jeg måtte selvsagt prøve ut den japanske varianten.

Jeg må si den smakte slett ikke værst.    

Det er makta som rår.....

Når du kjører hundepatrulje er du selvskreven til å yte bistand både i andre politidistrikter og til de mange lensmannskontorene rundt om på landsbygda. En sommer ble vi avgitt for å bistå under en laksefestival et sted på Fosen. Det var duket for stor fest på bygda og festlokalet var i ferd med å fylles opp da vi ankom. Et par timer senere var festen i full gang og det kan vel sies at det var god stemning. Vi oppholdt oss i nærområdet og gjennomførte promillekontroll. Alt forløp bra inntil "øvrigheta sjøl" dvs. lensmannen dukket opp. Han beordret oss inn i lokalet og ba oss sørge for ro og orden. Selv stilte han seg midt på gulvet i full mundur, med blankskjermlue og det hele. Bred benføring og armene i sida.

Vi var ikke de eneste som oppfattet dette som en sterk provokasjon og vi gjorde da også lensmannen oppmerksom på dette. Han var ikke videre lydhør for våre argumenter, så vi trakk oss utendørs. Selv valgte han å bli stående "på sin post". Det skulle vise seg at det tok ikke lang tid før vi måtte inn i heksegryta og foreta en redningsoperasjon.
Helt fra inngangsdøra måtte vi albue oss inn gjennom mengden av støyende, ravende dritings ungdommer som herjet sanseløst omkring. Ukvemsordene haglet over oss, og midt oppe i det hele fikk vi øye på lensmannen som var i heftig krangel med sikkert 10 personer samtidig. Vi måtte mildt sagt rive ham løs fra mengden og starte retretten.

Etter at vi hadde fått med oss lensmannen ut, vel og merke uten lue og en noe løsere slipsknute, deltok han i promillekontroll sammen oss. Dette utførte vi noen hundre meter unna lokalet, og tilbakemeldinger gikk ut på at "problemet" løste seg da politiet forlot festlokalet.


Vår fangst på laksefestivalen ble en lensmann, men vi fikk da feiret med et laksesmørbrød også.

Familietragedie.

Den kvelden jeg nå skal berette om skjedde for noen år siden. Vi hadde akkurat vært inne på stasjonen og hatt matpause og etterpå gjenopptatt vanlig patruljekjøring. Under slik kjøring cruiser du mye rundt i sentrum, alltid med et våkent blikk for uregelmessigheter, kanskje lovbrudd som er under oppseiling. Det kan være alt fra å observere rusmisbrukere som handler, et bilinnbrudd eller opptakten til slagsmål, samtidig som du speider etter stjålne biler eller etterlyste personer.Det spesielle med denne jobben er at du vet ikke hva de nærmeste timer og minutter bringer deg, hverken på godt eller vondt. I løpet av det neste kvarteret skulle vi havne midt oppe i en situasjon som skulle vise seg å ta år å legge bak seg, ja kanskje glemmer du det aldri.

Vi befant oss i Kjøpmannsgata da meldingen kom over politiradioen. Kjør til .............. i Trondheim. En mann hadde ringt politikammeret og meldt at han nettopp hadde tatt livet av kona si. Med blålys og sirener var vi raskt på stedet. Der ble vi møtt av "gjerningsmannen" som selv åpnet døra til oss. Han ba oss bli med inn i leiligheten og pekte mot kjøkkenet. Midt på kjøkkengulvet i en diger blodpøl lå en kvinne på ryggen. Hun hadde en stor slaktekniv stående i brystet, bare skaftet var synlig. Det var ingen tegn til liv.

Offeret viste seg å være en kvinne som bodde i nabolaget et sted jeg vaks opp i mine guttedager. Det ble en veldig spesiell situasjon å stå midt oppe i et slikt scenario og vite at du "kjenner" personen som ligger der. Kort etter ankom legevakta. Legen var en ung, uerfaren lege som aldri hadde vært på et lignende åsted tidligere. Det ga seg utslag i at han raskt måtte utendørs for "å lufte seg". Det er mange måter å reagere på i slike sammenhenger, men jeg tror legens reaksjon var sunn.


Etter å ha påsatt ektemannen håndjern, fortalte han kort hva som haddde skjedd. En liten uenighet hadde utløst det hele. I affekt under krangelen hadde han slått en stekepanne i hodet på henne med slik kraft at skaftet gikk av. Deretter hadde han brukt kniven. Mannen forholdt seg helt rolig og ble kort etter hentet av en annen patrulje.


For vår del ble det noen timer rapportskriving før man satte kursen hjemover for å få seg litt søvn før hverdagen innhentet deg igjen. Når slike ting skjer idag er det "debriefing" etterpå og tilbud om samtale med sakkyndig personell for å få utløp for tanker og følelser. Da dette skjedde var det fremdeles "John Wayne-syndromet" som hersket. Dvs. du skulle ikke vise følelser, det var svakhetstegn å prate om slikt. For min del kunne jeg oppleve følgende: en formiddag ved kjøkkenbenken hjemme, flere år senere, var jeg uheldig å miste et glass jordbærsyltetøy på gulvet slik at det gikk i stykker. Ved synet av syltetøyet på gulvet dukket straks "åstedsbildet" opp på netthinna.

Dette er desverre endel av politiets hverdag som vanskelig lar seg fjerne fra minnet vårt ved å trykke på "delete" knappen.

En uvanlig kiosk-kunde.

Som mange kollegaer har også jeg jobbet noen år i Tigerstaden. Et av de første oppdragene mine var å kjøre såkalt "Stor-maje" , en Ford Transit med ekstra oppbygd tak for å gi oss bedre arbeidsforhold i bilen,i Oslo sentrum. På dagtid gikk det stort sett ut på å tråle rundt i sentrum og plukke opp "daufyll" dvs. overstadig berusete personer, ute av stand til å ta vare på seg selv. Å plukke opp, var nok et riktig uttrykk.

De aller fleste hadde inntatt horisontalen, i parker og bakgårder, på T-banen, på Legevakta, ja til og med i rennestenen, for så å bli fraktet til nærmeste avrusingsstasjon. (Der ble vi ofte møtt av en ansatt som åpnet med å spørre klientene: "Har dem plaga dokker, har dem slått dokker"? At samme person i ettertid har blitt en dyktig og respektert politiker er morsomt å tenke på.)

Operasjonssentralen pepret oss kontinuerlig med lister over klagesteder, og det kunne til tider ble stressende å rekke over alt. Nå hadde vi hadde akkurat hentet en som lå bak Narvesenkiosken på Stortorget, og skulle haste videre til neste oppdrag.

Den nevnte kiosken hadde et takutstikk som jeg ikke registrerte før det var for sent. Da jeg startet opp og svingte monster-maja vår, hektet biltaket seg fast i kiosktaket. Vi hadde fått ekstra stor fangst, og trakk kiosken med oss. Plutselig var kiosken snudd en kvart omdreining. Skadene var ubetydelige , mens ansiktsutrykket på dama inne i kiosken var uforglemmelig.

Hevnen var nystekt

Under bilpatrulje i Trondheim sentrum en tidlig formiddag en sommer for noen år siden, ble vi tilsnakket av noen forbipasserende da vi var på høyde med Ila-parken. Melderen hadde nettopp vært vitne til en opprivende krangel mellom et par som oppholdt seg i parken.
Vi stanset patruljebilen og gikk mot stedet vi fikk anvist.

Da vi kom fram så vi en kvinne fra vårt faste klientell, sitte på en benk. Kvinnen var 'selvstendig næringsdrivende' og mye av omsetningen foregikk i byens parker, og sikkert av og til på et av de lokale lugubre hotelrommene.

Sammen med kvinnen var dagens kunde. En sjarkskipper som var mildt sagt rasende. Han forklarte at mens handelen var på det heteste, oppdaget han at hun hadde lurt til seg pengeboka hans. Han ble så forbannet at han der og da bestemte seg for å gi henne en lærepenge.

Før han kom til parken hadde han vært innom nærbutikken og kjøpt en pose nystekte fiskekaker. Nå hadde han stappet mesteparten av frokosten inn i 'butikken' hennes og slik hun satt var det hele godt synlig på god avstand. En mengde fiskekaker tøyt ut mellom hennes sprikende ben.

Ingen av partene ønsket å anmelde noen ting, så oppdraget endte som det så ofte gjør, med: OPS - Ordnet På Stedet. Deretter fortsatte vi patruljekjøringen vår. Nok en vanlig dag på jobben.

I trafikken vinner aldri David...

Når du kjører i Utrykningspolitiet vet du aldri hva dagen bringer. Dette var en vinterdag et sted i Nord-trøndelag for noen år siden. Vi hadde nettopp startet vaktsettet vårt, da meldingen kom:

Kollisjon mellom bil og tog. En personbil hadde krysset toglinja på en usikret planovergang idet toget kom.

Det var dyp snø, og det snødde tett. Det var morgen, og det hadde akkurat begynt å lysne skikkelig.

Det skulle vise seg at det ikke var enkelt å finne åstedet.
Da vi kom ned til den planovergangen vi mente det måtte være fant vi hverken bil eller tog. Været tilsa at det var bare å kle seg godt, og begynne å lete til fots. Vi tråkket i dypsnøen fra planovergangen bortover langs skinnene.

Ca. 20 - 30 m. bortenfor overgangen skimtet jeg noe som stakk opp fra snøen. Det viste seg å være bakakslingen til en bil. Noen meter lenger bort fant jeg en forskjerm. Da var vi ihvertfall sikre på at vi var på rett sted.

Etter å ha kavet seg videre i djupsnøen og snødrevet, så jeg noen blodflekker i snøen. Like etter fant jeg føreren av bilen som lå over et gjerde som gikk langs linja. Personen var nok drept momentant i det kraftige sammenstøtet som hadde vært, og hadde blitt slengt ut av bilen og flere titalls meter gjennom luften, før landingen på gjerdet.

Toget hadde stanset rundt en skjæring ca. 400 m. lenger framme. Ulykkesbilen var klistret rundt fronten på toget og var bare en halv meter på det tykkeste.

En blir tankefull når en forlater et slikt åsted. Det er en sterk påminnelse om hvor sårbare vi mennesker er. Bare sekunders uoppmerksomhet gir katastrofale følger, særlig når det blir slikt rått parti som i dette tilfelle. I trafikken vinner alltid Goliat...

Farlig møte med svensker

Året er 1975. Natt til 17. mai. Byen har begynt å falle til ro, de fleste innbyggerne hviler ut for å møte årets største festdag. Klokka er 0400 og nattevakta er halveis unnagjort.
Et oppdrag tikker inn. Beboere i Munkegata klager over at de får nattesøvnen ødelagt av parkerte biler fulle av berusede ungdommer. Drikking og høy musikk.
Da vi ankommer Munkegata, ser vi 8 -10 svenskregistrerte "raggarbiler" som har tatt oppstilling vis a vis Tinghuset. Flere av bilene er cabriolet med kalesjen nede og stereoen på full styrke. Enkelte av bilene bruker panseret som danseplatt. Det er tradisjon at denne type klientell ankommer byen for å delta på sin måte i feiringen. Med femti fulle svensker i og på biler så vi det nødvendig å tilkalle forsterkninger umiddelbart. Tre trøndere ville nok blitt for lite..

Vi tar kontakt med den nærmeste bilen. En blå Chevrolet Impala - 63 modell.
Bilen er fullastet med ungdommer, alle sanseløst beruset inkl. føreren.
Kollegaen min strekker arma inn gjennom den åpne ruta i førerdøra for å sikre seg bilnøkkelen. I neste øyeblikk går ruta igjen og armen til kollegaen er fastlåst. Av frykt for at de starter opp og kjører har jeg bare et alternativ.
Jeg tar tak i øverkanten på ruta og røsker ut hele vinduet. I samme øyeblikk ankommer ei maje og et par biler til. Vi kom oss raskt inn i bilen og fikk omgående plassert samtlige syv stupfulle svensker i maja. Flere åkte inn etterhvert.

Da bilen noe senere ble ransaket fant vi narkotika, i hovedsak hasj, skjult bak nummerskiltene.

Under førersetet lå en ladd avsaget hagle.

I ettertid gjør en seg tanker om hva som kunne ha skjedd mens vi stod på utsiden av bilen. Denne gangen gikk det heldigvis bra.

Uåpnet matpakke.

Det er en tidlig formiddag i Trondheim sentrum for noen år siden. Klokka er bare såvidt passert 1015. Vår bilpatrulje får oppdrag: Kjør til Brattørgata .., husbråk. Det vanlige innholdet i meldingen: høylydt kjefting og krangel, kasting av gjenstander og knusing av møbler.
Adressen er kjent, det er en kommunal leilighet som beboes av sosialklienter.
Leiligheten er i andre etasje med utedo i bakgården.

Da vi går inn leiligheten er alt rolig. De to som er tilstede er gamle kjenninger av oss. Hun har i en årrekke tilhørt gatens løse fugler og han er hennes venn og beskytter. Nå har de fått låne leiligheten for en måned eller to av andre klienter.
Når han ikke ligger under åpen himmel, er det som oftest politiets drukkenskapsarrest som redder ham. Han er kjent og fryktet som "sluggeren" i miljøet.
Til oss er han rolig idag. Han sitter noe sammensunket på en divan, forøvrig det eneste inntakte møbelet i rommet. Iført en singlet som ikke har vært vasket på måneder, og med buksa i en krøll rundt knærne.
Dama hans ligger bak ham og ber oss dra til helvete.

Om ikke akkurat dit, så har vi et intenst ønske om å dra derifra så fort som bare f.....
Fra det øyeblikk vi åpna døra, slo det mot oss en aldeles forferdelig stank.
Da vi skulle sjekke under divanen oppdaget vi nærmere 40 melkekartonger i papp. Samtlige var åpen og fulle av bæsj og urin.

Dette hadde i lang tid vært parets løsning på at naturen krever sitt.
Selv for oss som har sett og opplevd det meste på godt og vondt gjorde dette et visst inntrykk.
For å si det på en litt annen måte, matpakka forble uåpnet den formiddagen.

Drama i rettsalen.

Kongo-saken viser oss hvor alvorlig en rettsak kan ende.
Men det kan også skje dramatiske ting underveis i en sak.
For en del år siden var oppgaven min sammen en kollega å fremstille en tiltalt i byretten i Trondheim. Jeg mener å huske at tiltalen lød på biltyveri etc.

Alle parter var tilstede og retten ble satt. Sammen med tiltalte og forsvarer satt også tiltaltes far ved samme bord. Etter hvert som rettsforhandlingene skred fram, kunne vi ane en viss uro ved forsvarerbordet. Og plutselig eksploderte det hele.

Tiltaltes far tok tak i bordet foran seg, godt lastet med mengder av saksdokumenter. I en eneste kraftanstrengelse kastet han hele bordet i været, hvoretter han løp mot vinduet for å kaste seg ut fra 3. etasje. Det snødde hvite dokumenter i hele rettssalen.

Min kollega og jeg spratt opp og rakk akkurat å få tak i buksebena på flyktningen og dratt ham tilbake og lagt ham i gulvet. Deretter fikk vi bistand av politilegen som var tilstede under saken. Han tok fram den største sprøyta han fant i kofferten sin og fikk "lammet" selvmordskandidaten.

Da det begynte å roe seg, merket vi at dommerens stol var tom. Han kom nå krabbende fram på alle fire, etter å ha søkt tilflukt under dommerpulten.

Deretter beordret dommeren saken utsatt.

"æ gir dåkker FEM minutt.."

Noen ganger er egoet og dømmekraften litt ute å kjøre, også for politifolk.

Som fersk aspirant var jeg med på patrulje med divisjonsformannen. Vi fikk melding om festbråk på Klett (15 kilometer utenfor Trondheim, med festlokale, veikryss og bensinstasjon).

Festlokalet var stinn brakke, og utenfor var det hundrevis av unge festdeltagere.
Stemningen var amper, med mye roping og slåssing. Det kokte.

Vi kjørte inn mot mengden foran lokalet., og ble umiddelbart omringet.

Vår lille uniformerte Volkswagen Golf med et lite blålys på taket var alt vi hadde å stille opp med. Det var sånn omtrent 150 ville festdeltagere som endelig hadde fått en felles fiende, noen å la raseriet gå utover fordi de ikke hadde kommet inn på lokalet...

Da gjør divisjonsformannen det eneste rette, trodde han, et skikkelig sjakktrekk.
Han drar frem megafonen, ruller ned vinduet og med kraftig stemme brøler han:

" æ gir dåkker FEM minutter på å forlate stedet, hvis ikke blir plassen ryddet"

Tja
Hadde vi hatt en divisjon i bakhånd, med opprørsutrustning så kunne vi kanskje ryddet plassen.

Ordren var vel omtrent som å hive bensin på bålet.
Det tok ikke lang tid før bilen ble rugget frem og tilbake, og løftet opp i været. For de av dere som har sett Politiskolen, der gjenger angriper politibil, rugger og løfter, ...det var akkurat sånn det var.

Forsiktige ferske aspirant Bangsund antydet vagt overfor formannen om det kanskje ikke var lurt å prøve å komme seg unna istedet..?

Joda, vi klarte å få startet bilen, og da alle fire dekk tok nedi bakken samtidig fikk vi manøvrert golfen bort fra lynsjemobben.

Vi trakk oss unna med halen mellom bena, og sa ikke så mye mer den vakta.

Farlig pasient på avveie.

" En pasient ved Reitgjerdet er borte fra avdelingen. Det dreier seg om en drapsmann som betegnes som meget farlig. Vi vet ikke om han har gjemt seg inne på området eller om han er rømt".

Jeg kom på nattevakt, skulle begynne kl 23, og oppdraget tikket inn i samme øyeblikk.

Som eneste betjent på vakt med politihund ble jeg umiddelbart sendt til sikringsanstalten som huset landets farligste sinnslidende kriminelle. (Nå heter det sikkert noe annet, men det var det vi kalte dem den gangen.).

Jeg kjørte alene. Eller, ikke helt, hadde jo med meg Arco, en firbent kollega.

Da jeg kom frem til avdelingen som savnet en pasient, så hadde de allerede gjennomsøkt bygningen, med unntak av loftet. Der ville de ikke gå.

Det var et loft i kategorien mørkt og stort og skulle det finnes spøkelser så hadde de nok bodd her. Og ja, det var faktisk en mørk og stormfull aften.

Dette var et klassisk tilfelle av spente nerver. Å være alene på et mørkt loft og ikke vite om det sitter en sinnsyk drapsmann i en krok som bare venter på å overfalle deg er ikke noe særlig ok. Det hjelper å ha hunden der, men følelsen av skrekkfilm er påtagelig.

Område for område på loftet ble gjennomsøkt av Arco og meg. Er det folk tilstede så blir de funnet hvis en politihund leter. Hunden gjennomsøker rom etter rom, og værer etter mennesker. Ved funn blir hunden sittende og bjeffer intenst.

Dette loftet besto av både rom og åpne områder. Mange kriker og kroker å gjemme seg i. Mange hjørner å ligge på vakt bak. Likevel, etter en drøy halvtime ble det klart at ingen av de mørke skyggene holdt drapsmannen skjult, han måtte være på frifot i byen.

Våre antagelser ble bekreftet dagen etter da han ble pågrepet i Gudbrandsdalen, etter å ha haiket fra Trondheim langs E6 sørover.

Når jeg ser haikere står langs veien så hender det historien dukker frem igjen.

Fangeopprør før og nå..

Fire fanger er på rømmen fra Horten fengsel i kveld.
Det minner meg om fangeopprøret på Tunga en 17. mai for en del år siden.

Rett etter at borgertoget var ferdig, ble alt tilgjengelig mannskap kalt sammen for å utstyre seg med verneutstyr (skjold og køller, ingen våpen) og dra opp til fengselet på Tunga; et fangeopprør var på gang.

Jeg og en ti-femten andre politifolk kjørte raskt til stedet. Fangeopprør er uoversiktlige greier. Det finnes ikke én god fasit for hvordan man skal håndtere sånt. Er det gisselsituasjon så blir det ekstra vanskelig og spent.
Når man sitter i bilen på vei til slike hendelser så skjønner man at det i ytterste konsekvens kan bli en ganske alvorlig situasjon. Man forteller ikke akkurat vitser da. Hvis man vet noe om situasjonen så prøver vi selvsagt å planlegge ut i fra det vi vet, men som oftest har hele bildet forandret seg fra vi rykker ut til vi ankommer stedet. Pulsen blir litt høyere, og alle sanser skjerpes.
Da vi ankom Tunga var situasjonen uoversiktlig. Vi kjørte rett inn i fangegården, og tok oss inn i det aktuelle bygget. Da vi kom inn kunne vi se at noen fengselsbetjenter hadde fått litt hard medfart.

Opprøret var igangsatt av to drapsdømte søringer som sonet her, og de hadde fått med seg en del av de andre innsatte. Kjøkkenet og flere steder bar preg av opprøret. Et vaktrom med overvåkningsskjermer og slikt var helt knust innvendig.
Vår oppgave er å gjenopprette ro og orden, ..og etter en del frem og tilbake så ble da fangene 'gjeninnsatt'.

Den gangen ble ingen alvorlig skadd, og ingen av fangene klarte å rømme.

Jeg vet ikke om fengselet i Horten var underbemannet, eller hva som er årsaken til at en betjent ble overmannet i dag. Særlig underbemanning leder ofte til sterk frustrasjon, og kan gå ut over rutinene. Når maktbalansen forrykkes i fengsel så er det kort mellom suksess og fiasko.

Julebordstips fra betjent Bangsund

Noen vil si jeg er beryktet for min omgang med kaker og Cola. Det ryktes også at prisen på 'spis så mye pizza du vil for..' på Egon gikk drastisk opp etter at gutta på trafikken hadde vært der et par ganger.

Det er i denne sammenhengen jeg vil komme med et tips sånn i god tid før julebordssesongen.

Eller, jeg presenterer det som en erfaring, fra et julebord jeg selv var med på.

'Trafikken', alle vi som skriver fartsbøter, var samlet på Hurtigruten til julebord. Målet mitt er som regel å spise mest mulig godsaker på tilmålt tid.

Og bufféen var av den svært tiltalende sorten.
Jeg prøver ikke å gjengi menyen, det var ingenting som manglet..

Det var imidlertid et lite problem; køen.

Det er jo ofte sånn at alle skal hente seg mat samtidig, og da blir det jo mer tid til kø en spising, noe som ikke egner seg for en mann i permanent voksealder.

Her måtte Bangsund bli kreativ.

Jeg sto og betraktet køen, og skjønte hva jeg måtte gjøre.
Slik går man frem:

1)
Angrip dessertbordet!
Jeg forsynte meg med litt av alle smårettene på søtbordet. Deretter ble det to runder med karamellpudding for å varme opp til hovedretten.

Riskremen.
De er veldig hyggelige på Hurtigruten, som har satt frem ferdig fylte tallerkener med riskrem. Noen påstår at det er serveringsboller, men slike kommentarer kan man ikke bry seg om i matkrigene som utspiller seg i oppvarmingstiden frem mot den fete juletid. Man henter en tallerken, og siden ingen andre har kommet til desserten enda så kan man jo ta med rødsaus-mugga til bordet.

2)
Når man så har varmet opp, kommer man akkurat frem til varmrettsbufféen på det tidspunkt der de fyller etter med den maten som virkelig er nylaget, fersk og varm...ikke de halvlunkne restene man får hvis man velger køen som første stoppested.

Jeg går for proteinene... med ribbe som det selvsagte høydepunkt.

3)
For å roe det hele ned etter ribba må jeg alltid innom smørbrødene og tar gjerne både et med laks og eggerøre, og setter punktum med litt roastbiff og remulade.

Denne reverserte varianten av julebuffet er genial. Man unngår kø, og kan nytte tiden til å kose seg med alt det beste.

Anbefales.
(lite politifaglig kanskje, men muligens et eksempel på evne til problemsløsning...og det bør jo politifolk ha)

Hekta på tog

Det er litt stas å ta ut motorsykkelen og cruise rundt i byen, særlig når været er fint. Mye spennende å se på er det også.

En av de yngre kollegaene mine var ute en vakker sommerdag, og kjørte rolig rundt i byen. Sikkert både for å se, og bli sett.

Så fikk han øye på Thomastoget (sånn tog som går i 15 kilometer i timen med barn og turister i fast løype rundt i byen).

Jammen hadde ikke Thomastoget en defekt lykt!
Her måtte blokka frem , og mangellappen skulle skrives.

Politibetjenten kjører sykkelen frem til Thomastogets førerhus for å komme i kontakt med 'konduktøren'.

Thomastoget er nå kommet frem til et gatekryss (Olav Trgyvasons gate, skal svinge opp Søndre) og begynner å svinge.

Politibetjenten holder igjen for toget og toget svinger fra ham opp Søndre gate.

Det han ikke beregnet var at vogn nummer to får et visst utslag ved svinging.

Motorsykkelen sto for nært, og ble hektet fast i Thomastoget.

Sykkelen ble dratt med og overende, med mye skråling og roping fra den hekta betjenten. Og latter fra publikum.

Betjenten har siden blitt beskyldt for å være hekta på tog.

Fangefrakt til Marokko, men politiet ble arrestert...

Når utlendinger skal utvises fra landet vårt, er det politiets oppgave å følge de tilbake til hjemlandet. Denne historien handler om da jeg og en kollega skulle frakte to marokkanere tilbake til Casablanca.

Reisen startet fra Værnes, med mellomlanding i København før det ble noen timers venting i Geneve..


Flyet som ventet på oss i Geneve tilhørte Royal Air Maroc og det så rett og slett ut som en rustholk der det sto. Jeg innrømmer en smule flyskepsis, og kjente litt på uviljen.


Midtvegs over Frankrike og Spania bråvåkner jeg av brannalarmen. Både blinkende røde lamper og uling.


Like etter kommer flygeren ut fra cockpiten og banker på alarmboksen. Så ble det stille. Tydelig fornøyd gikk han tilbake til stolen sin. Og jeg pustet lettet ut. Falsk alarm antagelig.


Etter noen minutter begynte alarmen å ule igjen. Samme prosedyre gjentok seg, men denne gangen lyktes ikke flygeren å få slått av alarmen (bokstavelig talt).


Derimot startet en hektisk løping av flyvertinner mellom cockpit og bakenden av flyet. Samtidig kunne vi både se og føle røyk komme sivende oppunder taket i flyet.

Det er vel unødvendig å nevne at noen begynner å bli en mule skeptisk nå..

Det var ingen informasjon til passasjerene. Det var også liten støtte å finne hos medpassasjerene, da de fleste av disse hadde hodene tildekket av slør. Det eneste du så var øyne som lyste av panikk.


Min medbrakte tilstand av lettere flyskrekk var iferd med å passere grensen for det rasjonelle. Jeg var temmelig sikker på at "nedtellingen " var begynt og at dette var starten på slutten.

Sekunder av panikk snegler seg avgårde, før en flyvertinne finner ut at det sikkert er lurt å informere litt: Matlaging i micro-ovner bakerst i flyet hadde utløst det hele, og jubelen kunne bryte løs.

Jeg må bare nevne at fangene, som jeg på dette tidspunktet ikke levnet en tanke, oppførte seg eksemplarisk oppi dette, selv om noen av oss var vesentlig mer fokusert på den mulige flybrannen enn å passe på fanger akkurat da.

Men spenningen var ikke over for oss uniformerte.

Landet i Casablanca utpå kvelden.Vi gikk sammen med fangene ut av flyet og inn i terminalen. Vi overleverte fangene og dokumentene til det lokale politiet.

Så var det på tide å finne bagasjen og spasere gjennom sikkerhetskontrollen.

Da bagen min seilte gjennom røntgen så lyste håndjernene opp. I løpet av sekunder så sto det en uniformert mann med maskinpistolen rettet mot meg, på kloss hold.

Jeg ble tatt ut av køen og fikk beskjed om å følge med et par uniformerte, ble ført inn gjennom en dør til et rom som er akkurat slik forhørsrommene ser ut i gamle filmer som handler om narkotikasmuglere i sør-amerika. Ett enslig lite bord midt på gulvet med en skrivemaskin på, samt en stol for den mistenkte.

Over der, en enslig lyspære, minst 60 watt.

Jeg skjønte ikke mye av den arabiske samtalen, men forsto at jeg skulle sette meg. Papir ble satt inn i skrivemaskinen, og en av de uniformerte begynte å trykke rolig på tastene. Fremtiden virket nå ganske uviss. De var relativt bryske, og følelsen av å ha havnet i et rollebytte var påtagelig. Fangen Bangsund var en smule ukomfortabel.

Noen minutter ut i avhøret kommer en sivilkledd person inn i avhørsrommet. Går bort og ser på rapporten som står i skrivemaskinen.

Han ser ned på meg og spør hvor mange stjerner jeg har, og pekte på skulderen min.

Tre, svarte jeg.

Aha, same as me, svarte han, røsket papiret ut av skrivemaskinen, knøvlet det, og ble plutselig meget høflig og imøtekommende.

Come on, come on sa han, og geleidet meg ut av rommet, og gjennom hele sikkerhetskontrollen. Jeg fikk kvittering for de beslaglagte håndjernene som bare ble lagt i en skuff. De ligger der sikkert enda, jeg gikk aldri for å hente dem.

Det hører med til historien at vi fikk ytterligere bekjentskap med byråkratiet der nede da min kollega dagen etter, like før hjemreise, fant ut at passet var som sunket i jorden.

Han var et syn der han endenvendte hele bagasjen foran de bevæpnede vaktene.
Etter nitidig leting dukket imidlertid passet opp, og han rakk også retur-flyet hårfint.

Da Coca Cola stanset kontroll

Denne historien er fra min tid i UP, og vi befinner oss et sted i inntrøndelag midtvinters.


Dette var mens vintrene enda var skrekkelig kalde.


Jeg og kollegaen min hadde natta over på et lokalt hotell og karrer oss ut i en nedfrosset bil. Der fant jeg igjen colaflaska som ikke hadde blitt med inn på hotellet. (og de som kjenner meg vet hvilket nært forhold jeg har til cola). Den var nå en eneste isklump.


En stund uti kontrollen ble tørsten stor, og vi ble enige om å tine colaen ved hjelp av bilens defroster i frontruta. Vi satte på full varme og tiningen skjedde ganske effektivt.


Da kollegaen min skulle åpne flasken skjedde det noe veldig uventet.


Ingen av oss har 'mellomteknikeren' eller tilsvarende utdanning, og vi tenkte ikke over de prosesser som naturlig skjer i en halvannenliters cola når den brå-tines.


Da flasken ble åpnet var det omtrent som om noen hadde utløst et brannslokningsapparat inne i bilen. Uten opphold sprutet flasken ut sitt innhold, alt sammen, før vi i det hele tatt skjønte hva som skjedde.


Tak, interiør, radarapparat, klær, alt var umiddelbart dekket av det søte skummet som frådet ut fra flaska.


Vi satt der nokså paralyserte i noen sekunder.


Deretter trakk vi ut alle ledninger, pakket sammen, og satte kursen for nærmeste bensinstasjon med vaskehall.


Den offisielle meldingen til de andre deltakerne i kontrollen lød: "Beklager, men vi har problemer med utstyret og må avslutte kontrollen inntil videre".


Resten av vakta gikk med til rengjøring av bil og politibetjenter.


Utstyret berget etter grundig renhold.


Og vi fikk en leksjon i enkelte naturlover.

Avkortet radarkontroll

To kollegaer skulle ha radarkontroll i Haakon VII gate på Lade i Trondheim.

De stiller seg opp og ruller ut antenneledningen til radaren.

(Denne ledningen går fra radarantennen som man stiller opp i veikanten tilbake til selve radarapparatet i politibilen. Selve kabelen er svart og ca 25 meter lang, omtrent ssom en forlengerledning av den sorten som er surret på en liten trommel..)

For lokalkjente; de hadde stilt seg opp langs veggen ved NKL, der man bringer varer til det store 'Cooperativet' OBS!...på plassen der det går nesten usynlige togskinner i asfalten som de fleste av oss antar er ute av drift.

Så, da kabelen var rullet ut, og kontrollen var godt igang, skjedde det noe uventet.

Mens de satt og registrerte farten til de forbipasserende bilene, så passerte plutselig et godstog, mellom radarbilen og veien.

De to kollegaene satt i bilen og fulgte med på sine radarinstrumenter, og ble bittelitt overrasket da signalene plutselig forsvant.

Da de så togvogner rulle rolig forbi, over kabelen, kunne de måpende sette ned kaffekoppene og begynne å pakke sammen utstyret sitt.

Togskinnene var ikke nedlagt likevel, og den lange radarkabelen var nå overkjørt, delt i tre biter, og aldeles ubrukelig. Både fartskontrollen og utstyret var blitt avkortet.

Jamenn æ hi da brikke!

Denne historien skriver seg tilbake til da vi hadde bomring i byen.

Jeg sto på stoppost i en fartskontroll ute i Osloveien.

Fikk beskjed fra målepost på radar 'n om å stoppe en bestemt bil.

Riktig bil ble tatt ut og stanset.
Jeg henvender meg til føreren og ber om vognkort og førerkort og gjør oppmerksom på at han har passert fartskontroll med for høy hastighet..

-hæ? var svaret

- du har kjørt for fort, sa jeg.
-hæ? var svaret,.. igjen

- du har kjørt for FORT, gjentok jeg

Føreren var en eldre mann, som åpenbart hørte svært dårlig.
..og så gjentok vi oss selv stadig høyere, enda en tre fire ganger.

til slutt lyser han opp som en sol og sier
-jamenn æ hi da brikke!

De andre som sto i nærheten holdt på å forgå av latter, mens jeg kjempet for å komme meg videre i denne 'godag mann økseskaft'-scenen uten å bryte sammen.

Jeg fikk da til slutt overbevist mannen om at det ikke var betaling i bomstasjon som var problemet.

Naken dame på veien

Noen ganger er det utrolig lite som skal til for at en uskyldig krangel lett kan ende med forferdelse, ja til og med som drap.

Husker ikke akkurat når dette skjedde, men tidspunktet er ikke vesentlig, det kunne like gjerne vært i går natt.

Sen regntung høstkveld. Bilpatrulje. Jeg og en mannlig kollega.

Vi kjører langs Bynesveien noen kilometer ut fra Trondheim sentrum. Det er svingete, og tett skog på begge sider av veien.


Plutselig reflekterer billysene en naken dame, godt voksen, som sto midt i kjørebanen og veivet med armene. Vår første kommentar til hverandre var: Hva i svarte..... er det som skjer?

Dama var våt, åpenbart forfrossen og fullstendig hysterisk.


Vi løp ut av bilen, tok hånd om henne og fikk tullet henne inn i et av sivilforsvarets store grå ulltepper (standardutstyr i politibiler noen år tilbake).

Dette var førstehjelp til personen ...og samtidig for å hindre at andre bilister skulle kjøre i grøfta.


Det ble raskt klart at hun verken var full eller gal, men derimot hadde vært utsatt for noe alvorlig. Hun forklarte at "vennen" hennes hadde prøvd å drepe henne i ei hytte i skogen like ved.


Hvorpå vi forlot politimaja på stedet, med dama baki, for å sjekke ut saken.


Vi tok oss frem i skogen langs en smal sti, inntil vi så lyset fra hytta.

Gjennom et vindu kunne vi se gjerningsmannen rave rundt som en olm okse, mens han bannet høylydt. Vi banket på og gikk rolig inn, og hilste i en jovial tone. Det fungerer som oftest, og han roet seg fort. Han innrømmet glatt at han hadde "jaget det helvetes kvinnfolket".


Spor på åstedet talte sitt tydelige språk. Kaos og veltede møbler var alle tegn på at det nylig hadde foregått en kamp der.

På veggen hang det to sild, klistret opp som frimerker. Ved siden av den oppklistrede sildemiddagen var det et dypt merke i panelet, som ganske sikkert passet stekepanna som lå på gulvet rett ved. Mannen hadde kastet både middagen og halve kjøkkenet etter dama, men heldigvis uten å treffe henne. Han hadde vel ikke nok erfaring med håndtering av kjøkkenutstyr.


Det var liten tvil om at dersom kvinnen hadde blitt truffet, så hadde vi hatt en drapsak.

Mannen, som nå var rolig som et lam, ble med oss uten videre oppstyr, og vi kunne returnere til politikammeret med to passasjerer.

Det er ofte mye flaks, og hårfine marginer, som hindrer at denne typen husbråk ender som grusomme drap.

'Æ e full og kan itj flyg'

Søndag 11.mai 1980 ca.kl. 05 var en kollega og jeg på veg til Stjørdal lensmannskontor for å delta i en promillekontroll om morgenen. Da vi nærmet oss Stjørdal ble vi over politisambandet bedt om å komme så fort som mulig til Værnes flystasjon. Meldingen gikk ut på at et uidentifisert småfly drev "angrepsflyging" over tettbebyggelsen og flyplassen. Tårnet kunne melde at motivet for flygingen var ukjent og de fryktet at han kanskje hadde til hensikt å styrte mot et bestemt hus.

Tårnet hadde mottat følgende melding fra flygeren: "Æ e full og kain itj flyg".

Etter få minutter befant vi oss ved flystripa og hangarene og vi fikk fort erfare at vår uniformerte bil fra UP`s hundepatrulje var en klar "målskive" for flygeren.

Etter første stup i retning vårt kjøretøy, hvor han passerte blålysene på politibilen med en meters klaring, fant vi det best å foreta en kjapp forflytning inntil nærmeste hangarvegg.

Idet jeg forlot førersetet fikk jeg revet med meg det fastmonterte kameraet som vanligvis er beregnet på å forevige en annen type trafikksyndere.

Vi fikk tatt flere bilder som viste den vanvittig hasardiøse flygingen. De havnet på VGs og Dagbladets forsider.

Under et av stupene hadde han retning mot kontrolltårnet og vi kunne se flygelederne flykte ned trappene for å komme seg i sikkerhet.

Flyet foretok flere landinger, men hver gang tok han av pånytt og fortsatte flygingen. Under en av landingene kom han ut av cockpiten og sto på vingen. Da trodde vi han avsluttet "oppvisningen" , men så for han til værs igjen.

Neste gang han stupte ned fra himmelen, kom han rett mot bilen vår som nå sto helt inntil hangarveggen. Han kom i meget lav høyde og vi hørte motoren fuske flere ganger. Vi var vettskremte og helt sikre på at han ville treffe oss denne gangen. Men i siste sekund startet motoren igjen og han fikk løftet flyet akkurat nok til å passere hangartaket med minimal klaring.

Like etter gjennomførte han en perfekt landing og takset selv flyet bort til nærmeste hangar hvor han parkerte blant andre småfly.

Gjerningsmannen ble deretter pågrepet uten dramatikk.

Han forklarte at han forut for flygingen hadde drukket en flaske Koskenkorva.

Han hadde aldri tidligere ført et fly , men kunne masse teori om flyging og flytyper.

Eneste flygeerfaring var 20 stup med hang-glider.

Det hele hadde startet med et veddemål blant kamerater hvorvidt han kunne fly eller ikke. Dette aktet han å bevise og stjal et fly på Verdal. Idet han tok av sneiet han en grushaug og skadet propellen.

Midtveis mellom Verdal og Stjørdal skremte han en taxi i gøfta ved nesten å lande på E-6.

Tross mye dramatikk på kort tid, endte det hele godt.