Reisen startet fra Værnes, med mellomlanding i København før det ble noen timers venting i Geneve..
Flyet som ventet på oss i Geneve tilhørte Royal Air Maroc og det så rett og slett ut som en rustholk der det sto. Jeg innrømmer en smule flyskepsis, og kjente litt på uviljen.
Midtvegs over Frankrike og Spania bråvåkner jeg av brannalarmen. Både blinkende røde lamper og uling.
Like etter kommer flygeren ut fra cockpiten og banker på alarmboksen. Så ble det stille. Tydelig fornøyd gikk han tilbake til stolen sin. Og jeg pustet lettet ut. Falsk alarm antagelig.
Etter noen minutter begynte alarmen å ule igjen. Samme prosedyre gjentok seg, men denne gangen lyktes ikke flygeren å få slått av alarmen (bokstavelig talt).
Derimot startet en hektisk løping av flyvertinner mellom cockpit og bakenden av flyet. Samtidig kunne vi både se og føle røyk komme sivende oppunder taket i flyet.
Det er vel unødvendig å nevne at noen begynner å bli en mule skeptisk nå..
Det var ingen informasjon til passasjerene. Det var også liten støtte å finne hos medpassasjerene, da de fleste av disse hadde hodene tildekket av slør. Det eneste du så var øyne som lyste av panikk.
Min medbrakte tilstand av lettere flyskrekk var iferd med å passere grensen for det rasjonelle. Jeg var temmelig sikker på at "nedtellingen " var begynt og at dette var starten på slutten.
Sekunder av panikk snegler seg avgårde, før en flyvertinne finner ut at det sikkert er lurt å informere litt: Matlaging i micro-ovner bakerst i flyet hadde utløst det hele, og jubelen kunne bryte løs.
Jeg må bare nevne at fangene, som jeg på dette tidspunktet ikke levnet en tanke, oppførte seg eksemplarisk oppi dette, selv om noen av oss var vesentlig mer fokusert på den mulige flybrannen enn å passe på fanger akkurat da.
Men spenningen var ikke over for oss uniformerte.
Landet i Casablanca utpå kvelden.Vi gikk sammen med fangene ut av flyet og inn i terminalen. Vi overleverte fangene og dokumentene til det lokale politiet.
Så var det på tide å finne bagasjen og spasere gjennom sikkerhetskontrollen.
Da bagen min seilte gjennom røntgen så lyste håndjernene opp. I løpet av sekunder så sto det en uniformert mann med maskinpistolen rettet mot meg, på kloss hold.
Jeg ble tatt ut av køen og fikk beskjed om å følge med et par uniformerte, ble ført inn gjennom en dør til et rom som er akkurat slik forhørsrommene ser ut i gamle filmer som handler om narkotikasmuglere i sør-amerika. Ett enslig lite bord midt på gulvet med en skrivemaskin på, samt en stol for den mistenkte.
Over der, en enslig lyspære, minst 60 watt.
Jeg skjønte ikke mye av den arabiske samtalen, men forsto at jeg skulle sette meg. Papir ble satt inn i skrivemaskinen, og en av de uniformerte begynte å trykke rolig på tastene. Fremtiden virket nå ganske uviss. De var relativt bryske, og følelsen av å ha havnet i et rollebytte var påtagelig. Fangen Bangsund var en smule ukomfortabel.
Noen minutter ut i avhøret kommer en sivilkledd person inn i avhørsrommet. Går bort og ser på rapporten som står i skrivemaskinen.
Han ser ned på meg og spør hvor mange stjerner jeg har, og pekte på skulderen min.
Tre, svarte jeg.
Aha, same as me, svarte han, røsket papiret ut av skrivemaskinen, knøvlet det, og ble plutselig meget høflig og imøtekommende.
Come on, come on sa han, og geleidet meg ut av rommet, og gjennom hele sikkerhetskontrollen. Jeg fikk kvittering for de beslaglagte håndjernene som bare ble lagt i en skuff. De ligger der sikkert enda, jeg gikk aldri for å hente dem.
Det hører med til historien at vi fikk ytterligere bekjentskap med byråkratiet der nede da min kollega dagen etter, like før hjemreise, fant ut at passet var som sunket i jorden.
Han var et syn der han endenvendte hele bagasjen foran de bevæpnede vaktene.
Etter nitidig leting dukket imidlertid passet opp, og han rakk også retur-flyet hårfint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar