Farlig pasient på avveie.

" En pasient ved Reitgjerdet er borte fra avdelingen. Det dreier seg om en drapsmann som betegnes som meget farlig. Vi vet ikke om han har gjemt seg inne på området eller om han er rømt".

Jeg kom på nattevakt, skulle begynne kl 23, og oppdraget tikket inn i samme øyeblikk.

Som eneste betjent på vakt med politihund ble jeg umiddelbart sendt til sikringsanstalten som huset landets farligste sinnslidende kriminelle. (Nå heter det sikkert noe annet, men det var det vi kalte dem den gangen.).

Jeg kjørte alene. Eller, ikke helt, hadde jo med meg Arco, en firbent kollega.

Da jeg kom frem til avdelingen som savnet en pasient, så hadde de allerede gjennomsøkt bygningen, med unntak av loftet. Der ville de ikke gå.

Det var et loft i kategorien mørkt og stort og skulle det finnes spøkelser så hadde de nok bodd her. Og ja, det var faktisk en mørk og stormfull aften.

Dette var et klassisk tilfelle av spente nerver. Å være alene på et mørkt loft og ikke vite om det sitter en sinnsyk drapsmann i en krok som bare venter på å overfalle deg er ikke noe særlig ok. Det hjelper å ha hunden der, men følelsen av skrekkfilm er påtagelig.

Område for område på loftet ble gjennomsøkt av Arco og meg. Er det folk tilstede så blir de funnet hvis en politihund leter. Hunden gjennomsøker rom etter rom, og værer etter mennesker. Ved funn blir hunden sittende og bjeffer intenst.

Dette loftet besto av både rom og åpne områder. Mange kriker og kroker å gjemme seg i. Mange hjørner å ligge på vakt bak. Likevel, etter en drøy halvtime ble det klart at ingen av de mørke skyggene holdt drapsmannen skjult, han måtte være på frifot i byen.

Våre antagelser ble bekreftet dagen etter da han ble pågrepet i Gudbrandsdalen, etter å ha haiket fra Trondheim langs E6 sørover.

Når jeg ser haikere står langs veien så hender det historien dukker frem igjen.